Sjelesorg som medvandring

"Kristen sjelesorg er å ledsage et medmenneske (eller flere) et stykke av livsveien i lys av Guds ord for å oppmuntre til å leve og til å tro."

"Kristen sjelesorg er - i en sosial og kirkelig kontekst - å gå et stykke av Guds vei med et udelt og egenartet medmenneske (eventuelt med flere samtidig) for å bane vei og formidle tro, håp og kjærlighet."

Disse to definisjonene står Tor Johan Grevbo for. Han kaller det viatorisk sjelesorg. Se læreboka hans  «Sjelesorgens vei», Luther forlag 2006 s. 508.

Begge definisjonene er så vide at de favner mange ulike typer samvær som personer med demens kan ha glede og nytte av. De legger vekt på sjelesørgeren som en ydmyk, åpen og var medvandrer, budbærer og kristen. 

Det er kanskje ikke så ofte at pasienter på sykehjem spør etter sjelesorg. Oftere etterspør de presten. Enda oftere er det nok personalet som ser et behov og spør pasienten om presten eller diakonen skal komme. Når kontakten er etablert, opplever presten og diakonen et stort og mangeartet behov. 

I hverdagen på institusjonen er det lett for pasienten å føle seg oversett og oppleve seg som en i en mengde. En er utydelig for andre, og kanskje også for seg selv. 

Sjelesorg er samvær der individet blir sett og møtt ut fra sine premisser og ressurser

For noen kan tap av sanser og sykdom gjøre det vanskelig å delta i eller få fullt utbytte av fellesskapets ulike samværsformer. 

Ansikt til ansikt folder gode og livgivende møter seg ut.

Sammen med personer med demens blir det klart at sjelesorgen ikke behøver å ha noe mål utover øyeblikket. Samværet er verdifullt i og for seg. Det behøver ikke å føre til noe målbart/ observerbart.