Å fortelle sin livs- og troshistorie

Som årene går forteller, gjenforteller og tolker vi våre liv mange ganger. I alderdommen, når livet nærmer seg slutten, vil mange se tilbake og oppsummere sitt liv. Dette kan det være godt å gjøre sammen med et annet menneske som en har tillit til. Et medmenneske som kan lytte til både gledene og sorgene, det en er stolt av og det en skjems over. Av og til er det ønskelig med en profesjonell sjelesørger med taushetsplikt som kan høre alt. 

Min erfaring er at også personer med demens har stor glede av å fortelle sin livshistorie. De trenger ofte litt hjelp med å finne et ord eller til å beholde fokus. Men først og fremst trenger de en tålmodig og interessert lytter som sigaliserer tid og tilstedeværelse.                                                                                     

Senere, hvis språk og formuleringsevne blir borte, kan et medmenneske gjenfortelle og holde levende deler av livshistorien for den syke. Slik bekreftes den sykes identitet og verdighet.

Sykehjemsprest Olga Tvedt har skrevet en glimrende artikkel «Eldres livshistorier» i boka «Eldre i en brytningstid», Gyldendal Akademisk 2005 (2. opplag 2007)